Norsk
MS Atløy trafikkerte Bergen – Sognefjorden og lokale ruter i årene 1931 til 1974, og er en av de siste gjenlevende fjordabåtene som ble bygget før 2. verdenskrig.
Et entusiastisk og kyndig veteranbåtlag har i samarbeid med antikvariske myndigheter modernisert maskin, elektrisk anlegg og annet teknisk utstyr, og tilbakeført båten til sin opprinnelige stand.
Fra de rommelige salongene til offiserslugarer og postkontor – Atløy er tidsriktig til minste detalj og danner en trivelig ramme rundt større selskaper i forbindelse med dagsturer eller transport til og fra et av de mange serveringsstedene rundt omkring på øyer og i havner.
Atløy er utstyrt med tre komfortable salonger og godt med dekksplass til å røre seg på. Atløy egner seg ypperlig til alle slags utflukter, fisketurer eller større selskaper.
M/S Atløy kom midt i rekken i serien på fem motorskip som Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane fikk bygget fra 1925 til 1935. Hun ble kontrahert i 1930, bygd av Bergen Mekaniske Verksted. Atløy skulle være ferdig 1. mai 1931, men ble ikke levert før 31 oktober same året på grunn av arbeidskonflikt.
Båten, var kombinert laste og passasjerfartøy av jern, og var en særs fin båt, med sertifikat for 120 passasjerer.
Atløy ble en trofast sliter på den værharde kysten av Sogn og Fjordane. Den nybygde båten ble først satt i rute mellom Bergen, Vadheim og Høyanger i korrespondanse med Oslo-toget til og fra Bergen.
Om sommeren gikk Atløy turistruter mellom Bergen, Balestrand og Fjærland og mellom Flåm og Gudvangen. En natt i uken gikk båten også en lasterute på Sognefjorden. Båten var da full av både kyr og geiter, og mannskapet måtte etter hver tur spyle og skure for å få vekk kumøkk og geitelukt før turistene kom om bord på morgenen.
Vinteren 1935/36 ble Atløy overført til Sunnfjord for å avløse gamle D/S Balder, som hadde vist seg å være for liten. Atløy fikk da et vidt ruteområde: Fra Florø til Askvoll og Dalsfjorden, til Eikefjorden, til Bremanger og Kalvåg, og til Måløy-området og Selje.
Da krigen brøt ut i april 1940, var Atløy i rute på Fjærland. Båten gikk etter 9. april noen turer, men lå for det meste i ro i Fjærland. Mesteparten av mannskapet var fra Florø-området, og reiste hjem i puljer. Noen rodde til og med de 70 nautiske milene fra Fjærland til Florø.
Atløy ble senere dirigert til Nordfjord av kontoret som FSF hadde opprettet i Førde aprildagene 1940. Båten hadde ligget på Sandane i noen dager, da mannskapet fikk vite at kampene i Sør-Norge var slutt. Båten ble fort fylt opp av norske soldater som kom fra Voss, noen også med våpen. Atløy gjekk utover mot Nordfjordeid, Stårheim og Måløy.
I Måløy kom det om bord britiske offiserer som ville at båten skulle frakte dem til England. Men i Måløy lå det også en armert hvalbåt tilhørende den norske marinen som skulle til England. Atløy tok derfor ikke dette oppdraget.
Atløy gikk under krigen Åfjordruten, mellom Bergen, Gulen, Solund og Hyllestad. Likevel lå den også ofte i opplag på grunn av drivstoffmangel.
Englandsfarten fra norskekysten var nå også på sitt mest omfattende. Rutebåtene hadde med seg mange passasjerer som skulle til øyene ytterst på kysten for å ta seg over til England. Det var som regel tydelig for mannskapet hvem som skulle over Nordsjøen til England.
Atløy ble en gang nesten overtatt av en gruppe unge menn som kom om bord i Bergen. De hadde planer om å bruke båten over Nordsjøen, og hadde på forehand satt ut oljefat langs veien i Skifjorden. Atløy var for sen fra Bergen, og det ble ikke slik at Atløy reiste til England denne gangen heller.
Etter krigen gikk Atløy mye i rute på Solund og Bulandet. Elles gikk båten også i ruten mellom Bergen og Dalsfjorden, i lokalrute på Norddalsfjorden og i lasterute på Bremanger. I 1950-årene avløste Atløy mange av FSF sine andre båter. Atløy hadde også lenge postkontor og postekspeditør om bord, men dette arbeidet ble senere overtatt av styrmannen eller føreren.
I 1963 ble Atløy opprustet og modernisert. Båten fikk utvidet styrehuset ut på brovingene, ny skorstein og nye ganger med plastruter akter. Den gamle tosylindra Bolinder maskinen ble også byttet med en ny firesylindret Wichmann-motor på 240 hester. Dette var i stor grad på grunn av det ikke lenger fantes reservedeler tilde gamle maskinene. Søsterskipene Nesøy og Værøy fikk også derfor nye motorer på samme tid.
De siste årene i FSF sin tjeneste gikk Atløy i melkerute mellom Florø og Førdefjorden, med en tur til Førde i uken. På grunn av økte krav til effektivitet, fart og komfort gjorde at båten ble oppfattet som gammeldags, og båten ble i 1974 solgt private eiere på Sunnmøre. Der fikk hun navnet LATØY, og ble brukt som feriebåt. De samme eierne hadde også tidligere kjøpt søsterskipet Svanøy, og brukte motordeler fra Atløy til å reparere denne. Latøy gikk også senere som skyssbåt for arbeidsfolk i samband med plattformbygging ved Åndalsnes, med sertifikat for 180 personer. Fra 1978 til 1982 lå Latøy i opplag på Hareid.
Daværende disponent ved Solund Mekaniske Verksted, Jostein Eldøy, kjente godt til Latøy. Han foreslo at denne siste jernbåten etter FSF burde tas vare på og restaureres. Eldøy fikk god respons på denne ideen, og etter en faglig inspeksjon ble båten innkjøpt til Solund. Båten var då svært slitt.
Etter innkjøpet ble båten liggende ved Solund Mekaniske Verksted, og sto lenge under tak i reparasjonshallen. Fra første stund var det klart at man stod ovenfor et omfattende arbeid. En aktiv dugnadsgjeng stod på fram til mars 1983, men etterhvert begynte det å minke på både motet og kreftene, og folk begynte å innse at oppgaven var for overveldende.
I Florø var det flere som hadde vært mannskap på Atløy, og hadde derfor sterke ønsker om at hun skulle bli ivaretatt. Det som likevel gjorde utslaget var at Ankerløkken Verft, – som var inne i noen trange tider, ble tildelt midler øremerket til restaurering av Atløy. Fylkeskultursjefen og andre gode krefter var her svært engasjerte. Båten kom til Florø i mars 1983, og har vært der siden.
Etter et fergesalg friga FSF navnet til båten, og det var en stor dag da bokstavene på broen ble byttet om fra LATØY til ATLØY. Selskapet ga også tilbake skipsklokken som hadde tilhørt båten.
Ildsjelene sto på, og båten framsto etterhvert i svært bra stand. I 3 sesonger ble båten utleid til FSF og gikk en turistrute på Nærøyfjorden i Sogn. Dette Atløy jevn inntekt, men det var ikke nok. Båten skulle ha mannskap hele sommeren og slitasjen vart stor. Vintrene gikk til vedlikehold og om sommeren var båten borte. Dette gjorde til slutt at aktiviteten dabbet av, og det var etterhvert bare noen få ildsjeler igjen. Selv om disse gjorde en kjempeinnsats var det ikke nok.
Atløy var i dårlig forfatning når Atløys Venner overtok driften. Båten manglet sertifikat, og man måtte gå på dispensasjon fra Skipskontrollen hver tur. Flere hadde også meldt sin interesse. Både United World College i Fjaler og Over Stokk og Stein i Bremanger ville gjerne ta over båten og driften. Viljen til å drive båten var imidlertid til stede, og man klarte til slutt å holde Atløy i Florø gjennom å stifte en venneforening.
Atløy ble i 1996 anerkjent som verneverdig av Riksantikvaren. De la til grunn perioden i etterkrigstiden hvor båten hadde fått nytt styrehus og dekk, hvor båten representerer de fem skipene FSF hadde. I tillegg til å markere den historiske viktigheten til Atløy har anerkjennelsen fra staten sørget for at hun har fått tilskudd slik at ildsjelene som drifter båten har kunnet bevare historien for fremtiden.
Etter hjemkjøpet av Atløy har midler fra riksantikvaren, donorer og utallige dugnadstimer fra entusiastiske ildsjeler bidratt til at båten har blitt restaurert og tilbakeført til slik den var i etterkrigstiden. Hun har blant annet fått:
Det er i dag mulig å oppleve hvordan det var å reise med Atløy i etterkrigstiden. Båten er anerkjent for å være svært velholdt, og er en viktig del av verneflåten. Det føles derfor som en liten tidsreise når man går ombord i denne velholdte veteranbåten.
Fyll ut skjemaet for å bli kontaktet eller ta kontakt med oss direkte på epost eller mobil. Vi står klar for å svare på ethvert spørsmål.
Få en rask og profesjonell nettside til en brøkdel av tradisjonell utvikling hos:
